NOVEMBERDAGAR

Kjære folk

Dagar kjem og dagar går, men det er ikkje dagane me hugsar. Me hugsar berre nokre augneblinkar, – og spesielt godt hugsar me dei augneblinkane det er knytt kjensler til. 

Eg sov ikkje så godt natta før 7. november. Det var så mykje som surra og gjekk inne i hovudet mitt.
For det fyrste hadde dei byrja å grave opp både oppkøyringa vår og i Sundrevegen. Me var på ein slags måte innestengt på Helgerud. Det var litt pes. Me må innrømme det, men me var også samde om at heimen vår slett ikkje var den verste staden å måtte opphalde seg.

Slik såg det ut i oppkøyringa vår (men det vart verre). Den augneblinken eg hugsar best, var då den digre gravemaskina rulla opp mellom portstolpene. Flinke folk, forresten.
Fortsett å lese «NOVEMBERDAGAR»

EG ØVER

Kjære folk

Dette blogginnlegget handlar om noko som eg prøver å fokusere på for tida.
Sjølvsagt tenkjer eg mykje på boklansering og alt rundt det, men livet handlar, på godt og vondt og heldigvis, om meir enn det ein sjølv finn på å engasjere seg i. (Bileta i denne bloggen er frå noko av det som har vore min oktober så langt.)

10. oktober var det Verdsdagen for psykisk helse. I samband med det vart det arrangert fakkelvandring Elvelangs. Eg skulle stå i gapahuken og fortelje for borna. Det kom to-tre ungar, ein baby og rundt 40 vaksne som fann fram barnet i seg og høyrde smilande etter medan eg fortalde om den vakre, grøne dragen som kjende seg så einsam og aleine.
Fortsett å lese «EG ØVER»

KVARDAGAR MED SPOR AV SONG

Kjære folk

Som eg skreiv i det førre blogginnlegget mitt, så hadde eg bestemt meg for at dette skulle eg aldri gjera meir. Aldri!
Her sit eg altså likevel med ein pappask full av «Kvardagar med spor av song». Kvardagsopplevingane mine har funne plassen sin mellom stive permar pynta med Ole Johannes Brye sitt vakre bilete frå Strandafjorden.

Det er jo litt stas då

Eg har grudd meg.
Eg har gledd meg.
Eg veit ikkje om eg er modig, heldig eller halvgalen. Sannsynlegvis er eg litt av alt dette.

Fortsett å lese «KVARDAGAR MED SPOR AV SONG»

«ALDRI MEIR», SA EG.

Kjære folk

Då eg gav ut den førre diktboka mi, «Aller helst vil eg danse», bestemde eg meg for at dette skulle eg aldri gjera meir. For det fyrste så er det kjempeskummelt å levere frå seg eit manuskript til eit forlag. Dikta mine inneheld store delar av meg sjølv, – slikt som eg sjeldan deler med nokon. Det er skummelt nok, men i tillegg liksom ber eg om at forlagsredaktøren skal like det eg skriv, ja, eg ber eigentleg så fint eg kan om at denne redaktøren skal like meg. Som om ikkje det er nok, så er det vel også slik at eg ber om at det eg har inst inne i meg, skal bli tilgjengeleg for alle som har lyst til å lesa. Det er skummelt, og eg bestemde meg for at slikt ville eg ikkje utsetja meg for fleire gonger.

Haust i hagen før det byrja blåse og regne.
Fortsett å lese ««ALDRI MEIR», SA EG.»

SANNING ELLER IKKJE?

Kjære folk

Eg tenkte at dette blogginnlegget skulle handle om slikt som eg er heilt sikker på og slikt som eg veit er sant. Men etter som eg tenkte på dette, og gjekk gjennom den type sanning som kunne vera interessant å skrive og lesa om, så vart eg meir og meir usikker på om eg var viss på noko som helst om kva som er sant og usant.

Det var jo ikkje slike vanlege, kjedelege fakta eg ville skrive om, – slikt som kan provast og derfor ikkje kan bli logisk motsagt. Slikt kan alle finne ut av sjølv. Me har jo mange mogelegheiter på internett til slikt.  Så då vart det til at eg byrja å tenke over kva sanning eigentleg er. 

Den siste veka har me fått ei sanning som ser ut slik som på bilete nedanfor. Det har eg funne på nrk.no etter at sanninga om mandatfordelinga var sikker: 88 -81.

Kva har vore det viktigaste for folk når me har stemt i år? Klima og natur? Rettferdig fordeling? Skatt? Har me stemt slik me alltid har gjort, eller ut frå sterk påverknad frå sosiale media? Eller er det slik at me vil ha det slik me har det, og er redde for endring i utrygge tider? Har me stemt taktisk eller har me me stemt på det partiet som står for det same som oss? Dette får me nok aldri eit skikkeleg svar på, – men det er jo ganske underhaldande å prate om sjølv om det ikkje finst berre ei sanning.

Kva dette resultatet skuldast, er det altså mange meiningar om, og kvar av oss veit kva me meiner og kva me trur om resultatet. Me kan i alle fall einast om å konkludere med at ei meining ikkje er det same som ei sanning.  (Resten av innlegget blir krydra med bilete av slikt som eg er heilt sikker på at er sant.)

Men kva er ei sanning? Fortsett å lese «SANNING ELLER IKKJE?»

GODT VENNSKAP OG MYKJE KULTUR

Kjære folk

Dette er ei lita reportasje frå ei augustveke i Glåmdals-/Elverumsdistriktet. Dagane vart fullpakka av opplevingar saman med gode vener. Eg ynskjer å dele dette med dei som les bloggen min, for kanskje det er fleire som vil leggje nokre dagar av sommarferien sin til denne delen av Noreg, og kanskje kunne ta del i noko av alt det fine som Elverum, Våler og Finnskogen har å by på. 

Vakre Vermundsjøen

Fortsett å lese «GODT VENNSKAP OG MYKJE KULTUR»

ÅRETS FARMORVEKE

Kjære folk

 Eg tippar at mange, både besteforeldre og barnebarn, kan kjenne seg att i det eg skriv om korleis det kan vera å opphalde seg saman ei veke om sommaren. Heilt sidan ho var veldig lita, har ho hatt ei farmorveke om sommaren. Å ha farmorveke betyr ikkje noko anna enn å vera saman med farmor heile tida. I mange år var dei to-saman, men i år er storebror på jobb. Då ho kom til Ål sundag kveld, hadde ho med seg ei liste over kva ho hadde lyst til å gjera saman med farmor denne veka. (Ja, ho er eit listemenneske akkurat som farmora).

Her er lista:

 

BAKE/LAGE NOE, TEGNE, SPILLE KINASJAKK, FOTOGRAF TIL BLOGGEN»


Dette var ei liste som ikkje skulle vera så altfor vanskeleg å klare å oppfylle, og det var altså på grunn av denne lista at det vart blogg om farmorveka. Fotografen her er altså Anine, 17 år, blid, klok og kreativ.Her er ho:

Dette er det einaste biletet den som les dette får sjå av henne. Ho er nemleg ikkje så veldig glad i å få bilete av seg ut på nettet. 
Fortsett å lese «ÅRETS FARMORVEKE»

BEKK, BJØRK og BOK

Kjære folk

Eg har høyrt folk seie at eg er lett å glede, men vanskelegare å få til å le. Eg trur dei har rett. Det skal berre ein liten filleting til, som at eg for eksempel får til eit bokstavrim med meining, så kjenner eg på ei lita glede. Denne gongen kom bokstavrimet heilt av seg sjølv; BEKK, BJØRK og BOK, tre ting som tek stor plass i tankane mine for tida.
– Bekken som vart altfor stor og heldt på å finne vegen inn i huset vårt
– Den gamle bjørka som me har kjempa for å behalde
– Boka som eg håpar vil finne fram til mange lesarar om nokre månader.

Av og til er det fint å ta seg ein tur vekk frå det kvardagslege og tenke på ingenting. Her er det matpakketid i Eidfjord. Slikt som dette er det mykje glede i.

Fortsett å lese «BEKK, BJØRK og BOK»

ENDÅ EIT ÅR ELDRE

Kjære folk

Det er veldig fint å få lov til å feire eigen bursdag, – og spesielt fint saman med folk ein er glad i. Sjølvsagt er det ikkje moro å sjå og merke at stadig fleire aldersendringar kjem snikande, men slikt er det berre ein ting å gjera med; å godta. Akkurat som med vêret. Det nyttar ikkje å surve over det heller.

Rett i ryggen og grå i håret. (I den nye boka, som i den forrige, skal kvar bolk ha eit svart-kvitt-bilete som start. Fru Løvetann her skal pryde den bolken som heiter «Dette er den tida me har».

Fortsett å lese «ENDÅ EIT ÅR ELDRE»